Hanne Skartveit

Fremtidens «Tore på sporet» får mye å gjøre om 20 år, når surrogatbarn vil prøve å finne tilbake til mødrene sine.

I dag er det mange voksne mennesker som har grublet mye over hvem som er deres biologiske foreldre. De ble født i en tid da det var skam forbundet med å få barn utenfor ekteskap. De ble gitt bort av mødre som sto alene, og følte at adopsjon var det eneste alternativet.

Disse barna var ikke planlagte, tvert om. Det var barn som ikke hadde noen til å ta vare på seg. Adopsjon var svaret på et akutt behov for omsorg.

Adopsjon skjer av hensyn til barna. Surrogati skjer av hensyn til de voksne.

Dagens surrogatbarn er nitid planlagte. Det er paradoksalt; noen tiår etter at samfunnet har kvittet seg med skammen som førte til at barn ble adoptert bort, blir barn født av mødre som blir gravide nettopp med den hensikt å gi bort barnet. Det produseres morløse barn – med fullt overlegg.

Lojale barn

Jeg tror vi vil se noe av det samme med disse barna som vi har sett med skilsmissebarn som har blitt voksne. I dag står flere skilsmissebarn frem og forteller hvordan det egentlig var da mor og far skilte seg. De forteller om hvordan de gjorde gode miner til slett spill, for å beskytte foreldrene, mens de egentlig hadde det fryktelig vondt. Barn er lojale mot sine foreldre, de kan være det til det helt selvutslettende.

Debatten om surrogati er ikke en debatt om homofile, selv om det av og til kan virke slik. Jeg tviler ikke på at homofile og lesbiske kan være gode foreldre. Tvert om kan det argumenteres for at homofile og lesbiske som får barn, har tenkt så nøye gjennom det, og ønsker det så sterkt, at de vil være blant de beste.

Det er helt uvesentlig om noen av de som er motstandere av surrogati, er fordomsfulle overfor dem som elsker en av samme kjønn eller ikke. Syn på surrogati har overhodet ikke noe å gjøre med syn på homofili.

Surrogatidebatten handler ikke om voksne, men om barn. Om hvilke rettigheter barn skal ha til å kjenne sine foreldre. Om i hvilken grad barn kan fratas sin mor i det de blir født. Ikke fordi moren dør eller er ute av stand til å ta vare på barnet sitt, men fordi barnet skal selges på et marked.

Adoptivbarn kan tenke at de ble gitt bort fordi moren ikke var i stand til å ta vare på dem. De kan lure på om moren angrer, om hun tenker på barnet hun ikke kunne beholde. De kan i noen stunder synes synd på moren de aldri fikk møte, og lure på om hun egentlig savner barnet sitt like mye som barnet savner henne.

Splitter morskapet

Surrogatbarn må vokse opp med vissheten om at moren aldri ønsket å være mammaen deres. Nei, moren hadde planlagt å gi fra seg barnet allerede før egg og sædcelle hadde smeltet sammen. Mange av dem som skaffer seg barn i utlandet ved hjelp av surrogati, velger å splitte morskapet i to; en kvinne gir egg, en annen bærer frem barnet. Derfor kan ikke surrogatbarna en gang alltid si sikkert hvem som er mor:

Er det den genetiske moren, hun som ga egget? Eller den biologiske moren, hun som bar frem barnet? Den biologiske moren ga barnet liv, gjennom å la det ta bolig i kroppen sin i ni måneder. Hun ga barnet næringen det trengte gjennom navlestrengen som bandt dem sammen. Hun delte alt sitt med barnet, i den tiden de var to mennesker i en kropp. Men det er den genetiske moren barnet ligner på.

En av de få tingene i dette livet vi hittil har kunnet være helt sikre på, er hvem som er mor til et barn. Det er ikke alltid helt sikkert hvem som er far. Havner vi nå i en situasjon der vi også må begynne med DNA-test av mulige mødre? For selv om den kvinnen som bærer frem barnet, kanskje er registrert i det landet barnet er født, er det slett ikke sikkert at hun som ga egget, finnes i noe register.

Surrogati bryter det ene, sikre båndet vi har til fortiden, til røttene. Med surrogati sier vi at det bare er det sosiale som teller, sosial mor og sosial far. Vi sier at slektsbåndene ikke betyr noe. Det skjeve smilet fra bestemor, musikaliteten fra onkel Einar. Og hvorfor har Petter så sterkt temperament? Er det arv eller miljø?

Ukjent arvemateriale

For surrogatbarna er diskusjonen om arv eller miljø relativt uinteressant. Halvparten av deres arvemateriale er ukjent for dem.

Norske politikere har tatt konsekvensen av at mange mennesker har behov for å kjenne sine røtter. Stortinget har opphevet ordningen med anonym sædgivning. Det er bra. Resultatet har vært færre norske sædgivere. KrFs Øyvind Håbrekke har spurt om dette er fordi norske menn, som de siste tiårene har blitt stadig mer opptatt av farsrollen, ser at det å gi sæd, er mer enn bare å gi fra seg kroppsvæske. Det betyr faktisk også at det blir barn av det. At sædgiveren blir far, biologisk far, om ikke annet.

Mange lesbiske kvinner drar til Danmark, der anonym sædgivning fortsatt er tillatt. I forhold til barnets rett til å kjenne sitt biologiske opphav, er dette ikke prinsipielt forskjellig fra surrogati. Også disse barna blir fratatt halvparten av sitt biologiske opphav. Heller ikke disse barna får vite om det musikalske talentet stammer fra fars tante, eller kanskje fra farfar.

Likevel er surrogati å trekke det hele et skritt lenger. Vi rokker ved selve morsbegrepet. Noe av det sikre og grunnleggende i livet: vissheten om hvem som er mor. Surrogatbarna blir fratatt denne vissheten.

Det er underlig å se barneminister Audun Lysbakken og andre, som nesten utelukkende argumenterer med utgangspunkt i de voksnes liv. Som barneminister burde Lysbakken være mer opptatt av hva som skjer med barn som blir fratatt moren sin i det de blir født. Ikke fordi skjebnen rammet hardt. Men fordi noen planla det slik. 

Denne artikkelen sto på trykk i VG 25. juni 2011

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Arne Treholt er spion. Det står fast etter Gjenopptagelseskommisjonens knusende avgjørelse. Men Treholt fortsetter å dyrke tvilen, for å få flere til å lure på om han virkelig spionerte for KGB. Hans mål er ikke å få opphevet spiondommen, men å redde sitt ettermæle.

Gjenopptagelseskommisjonen har gjort et godt og grundig arbeid. Men det betyr ikke nødvendigvis at vi er ferdige med Treholt-saken. Arne Treholt har varslet at siste ord ikke er sagt. Og han har sagt at han har mistillit til Gjenopptagelseskommisjonen.

Det er ikke overraskende. Arne Treholt har fått prøvd sin sak i et utall instanser i det norske rettsapparatet. Når det ikke går hans vei, angriper han både domstoler og kommisjoner. Han sår tvil om deres habilitet og egnethet, og fremstiller seg selv som et offer, utsatt for stor urett.

Arne Treholt prøver å få folk til å tro at hans sak handler om penger i en koffert. Det gjør den ikke. Spiondommen mot Arne Treholt er langt mer solid enn det. De viktigste elementene står fast, helt uavhengig av de omstridte bildene av kofferten med penger i:

Arne Treholt har hatt hemmelige, konspirative møter med høytstående KGB-offiserer. Han har overlevert hemmelig, gradert materiale til Norges fiende under den kalde krigen. Og han har mottatt penger, både fra Sovjetunionen og Irak. Materialet han overleverte, fikk han tilgang til som høyt betrodd tjenestemann i Utenriksdepartementet.

Dette er fakta som Arne Treholt selv aldri har bestridt. Tvert om har han innrømmet disse tingene. Hans forsvar har hele tiden bygget på at det han har gjort, ikke har skadet Norges sikkerhet. Men sakkyndige under rettssaken i 1985, også de som ble oppnevnt på Treholts eget initiativ den gangen, slo fast at Treholts handlinger var skadelige for Norge og Norges allierte.

Når Treholt selv ordlegger seg om disse tingene, sier han ofte at ulike forhold ikke er bevist. Han sier ikke at de ikke har skjedd. Men han gjør alt han kan for å plante tvil om alle forhold i saken.

Som de beste pr-agenter med en dårlig sak, vet han at det ikke er mulig å overbevise folk om at han har rett. Målet hans blir derfor å få folk til å tvile såpass mye at de ikke lenger er helt sikre på at han tar feil. Han arbeider åpenbart for at folk skal blir litt mindre sikre på at han var spion for Sovjetunionen under den kalde krigen.

Det mye omtalte pengebeviset er et godt eksempel. Etter bred medieomtale av tapebiter og bilder av kofferten med penger er det mange som lurer på om noen har jukset med bevis. Dersom noen jukser med bevis, er det en skandale.

Men når det gjelder Treholt og pengekofferten, har Treholt selv innrømmet at han hadde penger i kofferten. Det skjedde under bevisopptaket for Høyesterett i 1986, da Treholt fikk seg forelagt bilder av pengekofferten. I VGs rettsreferat fra den gangen, som var ordrett og nøyaktig, og som ingen av partene har bestridt, er det blant annet referert følgende referat av ordvekslingen mellom aktor Tor-Aksel Busch og Arne Treholt:

«Busch: – Se på konvoluttene. Ligger de riktig slik de er fotografert og har de riktig innbyrdes forhold?

Treholt: – Ja.

Han blir spurt om innholdet i de to konvoluttene i vesken. I den store avlange var det 20000 dollar, i nye sedler hovedsakelig. I den andre med reisekasse hadde han 4000 dollar pluss det han fikk av Titov i reiseforskudd. Dette var i brukte 20-, 50- og 100-dollarsedler, i følge Treholt.

Treholt avslutter med å si at han ikke kan være skråsikker.

- Men det er etter min beste erindring.»

Treholt bestred altså ikke pengebeviset i retten. Han innrømmet at det hadde ligget penger i kofferten, omtrent på den måten som fremkom på bildene.

I dag fikk vi bekreftet at det ikke har vært juks med bevisene i Treholt-saken. Heldigvis. Dermed bør punktum være satt.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Noen få menn og kvinner kan redde hundretusener av menneskeliv. Ved å hindre at atomvåpen havner i hendene på Hitler – eller på bin Laden.

Denne søndagen får Norges største krigshelt i moderne tid, Trond Bolle, Krigskorset, sammen med oberst Eirik Johan Kristoffersen og kaptein Jørg Lian. I motsetning til de to andre, får Bolle medaljen post mortem. Han døde i Afghanistan i fjor sommer.

Bolle burde fått Krigskorset mens han levde. Men altfor mange politikere og byråkrater mente denne utmerkelsen skulle være forbeholdt krigsheltene fra andre verdenskrig.

De har forstått lite. Bolles kamp var den samme som de gamle krigsheltenes kamp: Med livet som innsats forsvarte han våre verdier og vår sivilisasjon, mot tyranniet.

Livsfarlig oppdrag

Noen av de mest kjente norske heltene fra andre verdenskrig var de unge mennene som i 1943 utførte tungtvannsaksjonen på Rjukan. De hadde et livsfarlig oppdrag: Å hindre Hitler i å skaffe seg atombomben.

Vi kan tenke oss hvordan verden hadde sett ut dersom Hitler ikke hadde blitt stanset. Og vi kan tenke oss hvor mye lidelse som kunne vært spart dersom noen hadde klart å ta livet av Hiltler på et tidlig tidspunkt.

Det går en linje fra tungtvannsgutta på Rjukan til spesialstyrkene som drepte bin Laden sist søndag. Som Hitler, var bin Laden bærer av en ideologi som graderer menneskeverd, og som rettferdiggjør å målrettet ta livet av uskyldige mennesker. Ideologien vil leve videre, i sin perverterte og menneskefiendtlige form. Men sjefideologen og den viktigste inspiratoren er borte.

I kampen mot slike massemordere kreves det at noen ofrer mye. Det er noen av de beste som trer frem når de blir kalt – enkeltmennesker som utfører spektakulære heltedåder som tjener oss alle.

Vi kan leve i en relativt bekymringsfri hverdag, uten å være redde for at barna våre skal dø en brå og voldsom død i et terroranslag i Oslo sentrum. Vår trygghet hviler på at noen går ut og jager snikmorderne unna. Som elitesoldatene som hedres i dag. Og som de amerikanske spesialsoldatene som drepte bin Laden sist søndag.

Rettferdig krig

Barack Obama tok en stor risiko da han beordret angrepet på bin Ladens villa i Abbottabad. Hans presidentskap hvilte på spesialsoldatene som kom med helikoptrene. Hadde aksjonen mislyktes, kunne han fremstått som en ny klønete Jimmy Carter, den amerikanske presidenten som ikke klarte å befri amerikanske gisler i Iran.

At Obama var villig til å ty til våpen for å få fred bør ikke overraske noen. Da Obama mottok fredsprisen i Oslo i 2009, snakket han om rettferdig krig, og om at det noen ganger er nødvendig å møte ondskap med vold:

- Det kommer anledninger da nasjoner, enten hver for seg eller sammen, vil finne at maktbruk ikke bare er nødvendig, men moralsk riktig, sa Obama i sin tale den gangen.

Norsk utenrikspolitikk blir fremstilt som dialog og myke verdier. Det snakkes mye om bistand til fattige land, demokratibygging i den tredje verden, og teateroppsetninger på Gaza. Men en sjelden gang er det en kule som skaper mest fred.

Militær makt og voldsbruk er selvfølgelig en del av norsk utenrikspolitikk. Krig er politikk med andre midler. Norske soldater med våpen i hånd utfører den mest ekstreme formen for utenrikspolitikk.

VG kunne i vinter avsløre store mangler ved tilbudet til veteraner og soldater som kom hjem fra krigen. Forsvaret hadde ikke engang oversikt over hvor mange som var skadet, eller hvem som trengte oppfølging.

Statsrådsfravær

Vi kunne også fortelle at det ikke var en eneste statsråd til stede da 300 veteraner i fjor sommer skulle hedres etter endt innsats i Afghanistan. Et Norge som har levd i fred siden 1945 måtte læres opp til igjen å se at krig koster, og at det er et lite mindretall som betaler prisen for det store flertallet.

Nå er denne erkjennelsen i ferd med å synke inn, også hos de ansvarlige politikerne som har sendt soldatene ut i krigen. Denne søndagen hedres veteraner over hele Norge. Den nyinnstiftede veterandagen skal hvert år markeres på frigjøringsdagen, 8. mai. Både stortingspresident, statsminister, forsvarsminister og forsvarssjef er til stede på Akershus Festning i Oslo. Statsråder deltar på arrangementer over hele Norge.

Soldater og våpen er nødvendig. Men kuler og droner er ikke tilstrekkelige, i forsvaret av demokrati og frihet. Ingen samfunn kan beskyttes av våpen alene. Demokratiet må bygges gjennom stabile institusjoner – og gjennom fri debatt.

Slik var det også etter 2. verdenskrig. Hva var noe av det første hjemmefronten gjorde da det endelig ble fred? Den startet opp avis. VG ble startet opp av hjemmefronten rett etter andre verdenskrig. Denne avisens grunnleggere var blant dem som gjorde en ekstraordinær innsats for å trygge vår frihet. Mange av dem er borte nå.

Målet med avisen var å styrke demokratiet. I stiftelseserklæringen slås det fast at VG skal bygge bro over motsetninger i samfunnet, og dempe politisk strid som ikke er begrunnet i ideologiske forskjeller. Det betyr ikke at politisk strid ikke er nødvendig. Tvert om, det slås fast at avisen i enhver sammenheng vil kjempe mot ytterliggående, samfunnsnedbrytende tendenser.

Denne linjen ligger fast i VG, i møte med alle typer fascister og massemordere. Totalitære og menneskefiendtlige ideologier kommer i stadig nye klær. Vi har hatt både nazisme og kommunisme. Nå er det militant islamisme som truer oss.

Bin Laden og al-Qaeda drømte om å tvinge verden i kne. Igjen var det en gal massemorder som arbeidet aktivt for å skaffe seg atomvåpen. Og igjen var det noen få, modige mennesker som stilte opp. Som på Rjukan i 1943. Og i Afghanistan de siste ti årene.

 Publisert i VGs papirutgave 7. mai 2011

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

GARDERMOEN / KABUL (VG) Med uhyggelig kynisme utløste president Hamid Karzai drapet på Siri Skare i Afghanistan. Vår mann i Afghanistan – er han i ferd med å bli et monster?

Den gale amerikanske pastoren som brente Koranen, ble i utgangspunktet tiet i hjel av de fleste, også i den muslimske verden. Men ikke i Afghanistan. Torsdag 31. mars holdt Karzai en tale, der han fordømte koranbrenningen, og forlangte at pastoren ble arrestert. Dagen etter startet demonstrasjonene i Mazar-i-Sharif. De kostet Siri Skare livet.

Den afghanske presidenten kalkulerte åpenbart med at all kritikken av USA og pastoren ville styrke ham i den hjemlige politiske debatten. Demonstrasjonene som fulgte, kom ut av kontroll. Resultatet kjenner vi. Familien til Siri Skare er blant dem som har betalt prisen for Karzais politiske uansvarlighet.

Vestlige penger

Jeg var på Gardermoen da Siri Skares båre kom hjem denne uken. To uker tidligere satt jeg i Kabul og snakket med afghanske kvinner som hadde kjent Talibans redselsregime på kroppen. Siri Skare dro til Afghanistan for å gjøre en innsats for afghanske kvinner og barn. Jeg forstår godt hennes sterke ønske om å være med på å bygge opp igjen det afghanske samfunnet.

Det er langt frem. Du skal ikke være lenge i Kabul før du ser at økonomien holdes oppe av vestlige penger. Det produseres lite av betydning i Afghanistan. De gode jobbene i Kabul er ofte lønnet av utlendinger, eller av vestlige hjelpeorganisasjoner. Sikkerhetsfolk, tolker og sjåfører tjener godt, sammenlignet med det folk i alminnelige private jobber kan håpe på.

Det vestlige engasjementet bærer i seg store dilemmaer. Stadig nye rådgivere som ofte kan lite, kommer med sine egne ideer om hvordan ting kan gjøres. Når de endelig er ferdig utlært, og forstår samfunnet de jobber i, drar de igjen, og overlater jobben til nykommere.

På toppen av det hele mangler afghanerne gode ledere. Det er ganske illustrerende at de i nord dyrker en mann som har vært død i ti år. Overalt i Kabul henger det portretter av Massoud, løven av Pansjir. Han ble drept to dager før 11. september 2001, av terrorister som utga seg for å være algeriske TV-journalister. Mange mener Afghanistan hadde vært annerledes i dag dersom han hadde levd.

Økt korrupsjon

President Hamid Karzai omgir seg med krigsherrer og narkobaroner. Regimet hans blir stadig mer korrupt. Hans forhold til Vesten er anstrengt. Da Barack Obama inntok presidentkontoret i USA, ble det fort klart at kjemien mellom den amerikanske og den afghanske presidenten var dårlig. Amerikanerne er svært kritiske til hvordan Karzai styrer – eller kanskje ikke styrer – Afghanistan.

Men USA har gjort det enda vanskeligere å bekjempe Taliban. Da Obama sa at tilbaketrekkingen begynner i sommer, og at målet er å være helt ute i løpet av 2014, fulgte andre vestlige land opp. Nå vil alle ut i 2014. Med det har de gitt opprørerne akkurat det de trenger.

Krigen er kostbar for vesten, både i menneskeliv og i penger. Derfor blir den også stadig mer upopulær i USA og Europa. Beslutningen om tilbaketrekking i løpet av 2014 er tatt for å tekkes velgerne i vesten. Den tjener ikke Afghanistan og folket der. Tvert om. Nå har Taliban fått forutsigbarhet. De kan områ seg, gjemme seg og vente til de vestlige styrkene drar. Taliban får tiden på sin side.

Noen av kvinnene jeg møtte i Kabul, fortalte meg at de ser hvordan fundamentalistene får stadig større grep om samfunnet igjen. Fundamentalistene har fått ny kraft, nettopp fordi det synes som om vesten viser mindre vilje til å fullføre jobben i Afghanistan.

- Vi hører de samme tonene igjen, kvinner skal holde seg inne, de skal stenges inne, sa en kvinnelig dommer jeg snakket med.

Steile ledere

Mange i vesten ønsker at Taliban må trekkes inn i forhandlinger. Spørsmålet er om det er mulig. De øverste Talibanlederne er steile. De er fundamentalister – det strider mot deres natur å gi noe som helst i forhandlinger. Dersom de først inngår forhandlinger, er det dessuten ikke sikkert de mener noe med det. Det er en vanlig taktikk i alle kriger; å forhandle for å kjøpe seg tid, å få til en våpenhvile lenge nok til å ruste opp igjen, for så å komme sterkt tilbake.

Så langt har strategien vært å få talibanere på lavere nivå til å forlate Taliban. I noen sammenhenger har dette vært vellykket. Men fortsatt er Taliban sterke mange steder i Afghanistan.

En kvinne jeg traff i Kabul, barnehjemsbestyrer Mazari, har vært viseminister for kvinnespørsmål, og også hatt andre jobber der hun åpent har kritisert Taliban. Hun måtte flykte til Pakistan den gangen Taliban regjerte Afghanistan. Hun vet at hun vil være mål for Taliban dersom de kommer tilbake. Likevel stiller hun seg ikke avvisende til alle talibanere.

– De talibanerne som respekterer Afghanistans grunnlov, kan få komme tilbake til samfunnet. Mange av dem ønsker også et bedre liv. Men vi vil kjempe mot dem som ønsker å vende tilbake til den tiden da Taliban hadde makten, sier Mazari.

For ti år siden, da Taliban hadde makten, levde afghanere i et skrekkregime. Kvinner var enda mer rettsløse enn i dag. Jenter fikk ikke gå på skole, kvinner fikk ikke jobbe. Selv om mye fortsatt synes håpløst, så er det mulig å få øye på fremskritt.

Det viktigste er at jenter går på skole igjen. Det er ikke like lett for Taliban å komme tilbake når så mange flere kan lese og skrive. Modige kvinner og menn kjemper hver dag mot fordommer og tradisjoner – for å skape et bedre samfunn.

Det går en linje fra Kabul til Gardermoen. Siri Skare var en av dem som tok jobben med å hjelpe afghanske kvinner – og samtidig gjøre Norge tryggere. Datteren hennes kan være stolt av en mor som kjempet for at jentunger i Afghanistan ikke skal bli solgt for en flokk sauer. Og for at det ikke skal sprenges en bombe i Oslo sentrum. 

Denne artikkelen sto på trykk i VG 9. april 2011

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

GARDERMOEN (VG) Siri Skare kom til Afghanistan uten våpen. Hun var ikke soldat i krig, hun var en ubevæpnet hjelper. Hennes ønske om å gjøre Afghanistan til et bedre sted, kostet henne livet.

I går kom hun hjem. I hangaren på Gardermoen satt kronprinsen og forsvarsministeren, ansikt til ansikt med Skares 14 år gamle datter. Mellom dem, på en blå opphøyning, sto kisten, svøpt i det norske flagget.

Det offisielle Norge og Skares nærmeste satt vendt mot hverandre, på hver sin side av kisten. De som har ansvaret for at nordmenn blir sendt til Afghanistan, og de som nettopp har mistet en av sine. I møte mellom dem blir krigens alvor særlig tydelig.

Midt i den store og åpne hangaren var det laget et høytidsrom. Flammene fra de mange lysene blafret i vinden som blåste gjennom det store rommet. Rundt omkring sto det oppsatser av hvite blomster.

Mange var i uniform, også blant Skares kollegaer og venner. Flere av dem har selv vært på oppdrag i Afghanistan. De vet at det kunne vært dem som kom hjem i kiste. I hangaren på Gardermoen i går var det mange som har risikert mye for at vi andre skal få leve i fred.

Jeg blir slått av det hver gang jeg snakker med noen som har vært på oppdrag i Afghanistan. De har reist ut fordi de ønsker å gjøre en innsats. De ønsker å beskytte Norge – og de ønsker å hjelpe afghanerne. Det krever mot og styrke å ta på seg slike oppdrag.

Siri Skare var sterk og modig. Hun gikk sine egne veier. Som første norske kvinnelige militærflyger viste hun veien for andre kvinner i forsvaret. Etter et langt yrkesliv i forsvaret, brukte hun kunnskapene herfra i tjeneste for FN i Afghanistan, som militærrådgiver ved FNs kontor i Mazar-e Sharif.

Det blir ekstra absurd når en med militær yrkesbakgrunn blir drept når hun er på et sivilt oppdrag. Soldater vet at krig er brutalt, og at de risikerer mye. Det er vanskelig å forsone seg med at norske soldater mister livet. Men det er enda vanskeligere å akseptere at FN-ansatte som er i Afghanistan for å hjelpe, blir angrepet, og til og med drept.

Dersom FN og andre hjelpere mer og mer blir et mål for opprørere, forteller det oss at veien videre kan bli vanskeligere enn selv pessimistene har fryktet.  

Skal det være håp for Afghanistan, kreves det fortsatt innsats fra mange, også fra nordmenn. Siri Skare har gjort sitt. Hun var, med prestens ord, et menneske som ikke klarte å sitte stille og se på at andre hadde det vondt. Hun måtte ut og gjøre en innsats. Som presten sa om Skare:

- Hun som hele sitt liv kjempet for det hun trodde på. Hun som ville – og våget.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Adecco truer ikke velferdssamfunnet. Det gjør derimot Jens Stoltenbergs nære allierte, Fagforbundets leder Jan Davidsen.

Avsløringene av lovbrudd ved sykehjem drevet av Adecco er antagelig det beste som kunne skjedd dem som ønsker mer privat eldreomsorg i Norge. Det blir lenge til neste gang et privat sykehjem våger å tulle med vaktlistene, eller drive rovdrift på ansatte.

Politikere som driver konkurranseutsetting av velferd rundt om i kommunene, har fått en kraftig vekker. De har lært at de må stille strengere krav, og passe bedre på. Dette er bra, både for dem som bor på sykehjemmene, og for dem som jobber der.

Avdekkes ulovligheter

Adecco-saken viser at systemet fungerer. Når det avdekkes ulovligheter, sies avtalene opp. Det er mye lettere å rydde opp når private sykehjem bryter lover og regler, enn når kommunene driver dårlig – eller til og med ulovlig. For hvordan skal en kommune si opp en avtale med seg selv? Kommunenes egne sykehjem blir ikke stengt. De fortsetter sin skjeve drift videre.

Nå legger Ap og LO opp til å bruke Adecco-saken for alt den er verdt i valgkampen neste høst. Spørsmålet er imidlertid om denne saken er særlig mye verdt for venstresiden i norsk politikk.

Adecco-saken handler ikke om hvordan eldre skal få best mulig omsorg. Den handler tvert imot om hvordan voksne arbeidsføre mennesker skal ha det på jobb. De eldre på de skandaliserte Adecco-sykehjemmene har i mange tilfeller vært svært fornøyd. Flere av sykehjemmene har fått toppscore når de gamle blir spurt om de trives.

Derfor blir det ikke troverdig når venstresiden prøver å gjøre dette til en sak om eldreomsorg. Faktisk blir det heller ikke troverdig å gjøre det til en sak om arbeidsforhold. Lovbrudd og snusk med vaktlister har vært avslørt både ved private og kommunale sykehjem.

Beskytte ansatte

Både private og kommunale sykehjem har tariffavtaler som beskytter ansatte mot rovdrift. Mange ansatte på private sykehjem er paradoksalt nok organisert i Fagforbundet, hos Jan Davidsen. Hans forbund jobber hardt for å legge ned arbeidsplassene deres.

Det er ikke opplagt at det offentlige alltid er den beste arbeidsgiveren. Kvinner som jobber i kommunale sykehjem, må ofte jobbe i små deltidsstillinger, og ta ekstravakter for å få en lønn å leve av.

Også ved kommunale sykehjem brukes det vikarer i stort omfang. Mange av disse kommer fra andre land. De er her for å tjene penger, ikke for å ha fritid. De ønsker å jobbe mest mulig mens de er her, slik at de kan dra hjem til familiene sine når de har fri.

Disse ansatte har ikke samme interesser som de som bor i bygda, og lever livene sine der. Etter hvert som det blir flere eldre som trenger omsorg, vil behovet for vikarer utenfra bli enda større. Norsk arbeidsmiljølovgivning fungerer dårlig for mange av dem, enten de jobber på et offentlig eller et privat sykehjem.

Opptatt av medlemmene

I sin dogmatiske og ideologiske kamp mot privatisering skyver Davidsen de pleietrengende eldre foran seg. Han er ikke egentlig opptatt av de eldre, han er opptatt av medlemmene sine. Og han er opptatt av makt. I takt med at offentlig sektor vokser, vokser også hans innflytelse innad i fagbevegelsen.

Tidligere var det de ansatte i den konkurranseutsatte eksportindustrien og privat næringsliv som veide tyngst i LO. Slik er det ikke lenger. Med det tette samarbeidet som alltid har vært mellom Arbeiderpartiet og LO, betyr dette også at de offentlig ansatte får økt tyngde i arbeiderbevegelsen.

Norge har et svært velorganisert arbeidsliv, og sterke, samlende fagforeninger. Dette er en styrke ved det norske samfunnet. Samarbeidet mellom arbeidsgivernes og arbeidstagernes organisasjoner er en nøkkel til velferdssamfunnets suksess. Skal suksessen fortsette, må det imidlertid være balanse i maktforholdene.

Nye aktører

Med Fagforbundets tyngde, ser vi at statsminister og Ap-leder Jens Stoltenberg i stor grad tar hensyn til hva Jan Davidsen og Fagforbundet mener. Det betyr at Ap ikke alltid vil velge de løsningene som er best for landet, men heller de løsningene Jan Davidsen synes er best.

Stivnede kommunale systemer trenger å bli utfordret av private. Når nye aktører kommer inn, bringer de med seg nye måter å tenke på, og nye måter å jobbe på. Akkurat som politisk makt bør skifte hender fra tid til annen, bør de som alltid har drevet sykehjem, kjenne pusten i nakken fra noen som sier de kan gjøre jobben bedre.

Dette er det viktigste argumentet for å ha både offentlige og private tilbud i eldreomsorgen. I sin massive motstand mot konkurranseutsetting gir Ap hele banen til Høyre og Frp. Dette tjener ikke Jan Davidsens medlemmer, og heller ikke de eldre.

For venstresiden bør det aller viktigste være å sørge for at det ikke er lommeboken som avgjør hvor god omsorg bestemor skal få. I dag er det økonomisk ingen forskjell for de eldre, enten de kommer på et offentlig eller privat drevet sykehjem. Det offentlige betaler hoveddelen, uansett.

Det er ingen som ønsker at private sykehjem skal robbe norske skattebetalere for store penger. Men det kan heller ikke være slik at det ikke er lov å tjene penger på omsorg. Hvis ingen kan tjene penger på å pleie de gamle, vil ikke landets bestemødre få den omsorgen de fortjener. Alle som driver bedrifter, også de som leverer sine tjenester til det offentlige, tjener penger på det. Hvorfor skulle de ellers gjøre jobben?

Dersom Ap og de rødgrønne gjør alvor av å stenge private ute fra sykehjemmene, kan resultatet bli at de rike vil kjøpe seg god omsorg. For det offentlige vil ikke alene klare å levere gode nok sykehjem til alle som trenger det i årene fremover.

Derfor er det underlig at sosialdemokratene så ukritisk følger Jan Davidsen i hans kamp mot private løsninger. Det er han som truer velferdssamfunnet. Ikke Adecco.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

KAIRO (VG) De unge på Tahrir-plassen kan ha fått lederen de trenger: Wael Ghonim, Google-sjefen som dro i gang protestene gjennom Twitter og Facebook.

Wael Ghonim er mannen bak ”We Are All Khaled Said” (”Vi er alle Khaled Said)-siden på Facebook, til minne om en ung egypter som ble slått i hjel av politiet på en internettkafe i den egyptiske byen Alexandria i fjor sommer. Denne Facebook-siden la grunnlaget for opprøret i Egypt. Frem mot 25. januar gikk det meldinger på Twitter og Facebook om de planlagte demonstrasjonene på Tahrir-plassen.

Ghonims plass i opprøret har blitt enda mer sentral etter at han ble arrestert 27. januar, og så omsider løslatt denne uken, etter tolv dager i fengsel. I sine første intervjuer etter løslatelsen gjorde han det klart at det ikke er han som er helten i dette egyptiske dramaet.

- Denne revolusjonen tilhører alle unge mennesker i Egypt, sa han.  

Da Ghonim omsider slapp ut, gikk nyheten med rakettfart gjennom menneskemengden på Tahrir-plassen – og gjennom Twitter og Facebook. Løslatelsen av Ghonim var en kraftig vitamininnsprøyting for de som protesterer mot president Hosni Mubarak, på Tahrir-plassen og i andre egyptiske byer.

Et av de største problemene for de unge demonstrantene er at de mangler klare lederfigurer. Det er unge egyptere som har startet den fredelige revolusjonen. Alle er overrasket over omfanget den har fått. Men mens de voksne opposisjonelle har sine organisasjoner og partier, har det ikke vært opplagt for de unge initiativtagerne hvem som representerer dem. Situasjoner skaper ledere. Nå kan det se ut til at den unge Google-sjefen trer frem , skapt av den fredelige revolusjonen i Egypt.

Ghonim meldte i går at han ikke vil gi intervjuer til internasjonale medier. Andre sentrale deltagere i demonstrasjonene på Tahrir understreker stadig at de ikke ønsker økonomisk hjelp fra utlandet, kun moralsk støtte. De vet at regimets mest effektive propaganda for å svekke dem, er å påstå at de opererer på vegne av utlendinger som ønsker å skade Egypt. Statlig TV pumper ut propaganda om at det er krefter utenfor landet som står bak protestene mot Mubarak.

Men dette er et opprør som kommer fra egypterne selv, fra den unge Facebook-generasjonen. For å oppleve opptakten til protestene gjennom en av dem som var med helt fra begynnelsen av, gå inn på Twitter og søk opp @Ghonim. De tolv dagene uten en eneste melding fra ham, er dagene som kan ha formet en ny leder for unge egyptere. Wael Ghonim. Merk dere navnet.

 Denne kommentaren sto på trykk i VG 10. februar 2011

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Israel har det Egypt trenger etter Mubarak: Fri presse, uavhengige domstoler, oppfinnsomme bedrifter og frie valg. Hvis demokratiet får spre seg til den arabiske verden, kan Israel gå fra å være syndebukk, til å bli partner og forbilde.

Endelig klarte egypterne å bli kvitt president Hosni Mubarak. Det som skjedde i går, kan være Midtøstens Berlinmur-øyeblikk. Egypt er det største og viktigste landet i den arabiske verden. Det som skjer her, sprer seg videre til resten av Midtøsten.

Ledere i Israel har fulgt den fredelige revolusjonen med frykt. De vet hva de har: En kald fred med Egypt, inngått av tidligere president Anwar Sadat og opprettholdt av Mubarak.

Israels ledere vet ikke hva de får, nå som Mubarak har gått av. De frykter at islamistene i Det muslimske brorskap skal få makten, og true selve eksistensen til staten Israel. Og de frykter at egypteres dype skepsis, noen vil si hat, mot Israel vil føre til nye spenninger mellom de to nabolandene.

Det er lett å forstå israelernes frykt. Autoritære ledere over hele Midt-Østen har gjennom flere tiår bygget opp under hatet mot Israel. På den måten har diktatorene ledet folks frustrasjon og aggresjon bort fra seg selv, over mot jødene og Israel.

Arabiske ledere har skjøvet Israel-Palestina-konflikten foran seg, og latt som om de kjemper for palestinerne. I virkeligheten gir de blaffen i det palestinske folk. De autoritære arabiske lederne er opptatt av å beholde makten, ingenting annet.

Roten til alt ondt

Israel er hatet av langt flere i den arabiske verden enn fundamentalistiske muslimer, og blir sett som den store fienden, roten til alt ondt i regionen.

Selvsagt er ikke Israel roten til alle problemene i Midtøsten. Striden mellom sunnier og sjiaer, mellom arabere og persere, mellom ulike stammer og etniske grupper ville vært minst like dype og voldelige uten Israel i nabolaget.

På kort sikt kan Mubaraks fall føre til økt usikkerhet for Israel. Dersom demokratiforkjemperne vinner frem, kan Egypt i en overgangsfase fremstå som en mer usikker partner enn et Egypt styrt av Mubarak eller av den egyptiske hæren.

På lang sikt, derimot, kan bildet bli et helt annet. Da jeg var på Tahrir-plassen tidligere denne uken, møtte jeg ingen som skjelte ut Israel, eller som argumenterte for å si opp fredsavtalen mellom Israel og Egypt. Demonstrantene var ikke opptatt av Israel, de var opptatt av Egypt. Det gjaldt også de jeg snakket med fra Det muslimske brorskap.

Et demokratisk Egypt har alt å tjene på å opprettholde freden med Israel. Israel er en økonomisk motor i regionen. Jødisk kultur dyrker kunnskap. Jødene utgjør 0,2 prosent av verdens befolkning. Men 27 prosent av alle Nobelprisvinnere i kjemi, og over halvparten av alle verdensmestre i sjakk, har jødisk bakgrunn.

Få, om noen, nasjoner bruker mer penger enn Israel pr innbygger på sivil forskning og utvikling. I årene mellom 1980 og 2000 registrerte egyptere 77 patenter i USA, israelere registrerte 7652. Hundre ganger så mange nye oppfinnelser i Israel som i Egypt, med andre ord.

Og ikke minst: På tross av feil og mangler, har Israel et velfungerende demokrati. Israel er en rettsstat, der domstolene stadig tar avgjørelser som går på tvers av regjeringens ønsker. Mediene driver undersøkende journalistikk, samfunnsdebatten er kritisk og intens. Slik er det ikke i den arabiske verden.

Svakere økonomi

Egypt har en langt svakere økonomi enn Israel. Egypterne har ikke råd til en krig nå. Og landet trenger økonomisk samarbeid. Egypt trenger fred med Israel. Unge egyptere drømmer om jobb, med en inntekt som gjør at de kan stifte familie og leve et godt liv. De ønsker ikke å dra til fronten som soldater.

Kairo er den arabiske verdens kulturelle og intellektuelle hovedstad. Mange av Egypts gode hoder har deltatt i kampen mot Mubarak. Dersom noen av disse får ansvar og lederskap i overgangen fra diktatur til demokrati, tror jeg heller ikke at Israel skal frykte det som skjer.

Det er en misforståelse i Vesten at den arabiske verden ikke er moden for demokrati. I diktaturer behandles folk som barn. Da blir de som barn. De blir offer for lave forventninger. Og de styres av frykt. Det gjør alle svake.

De siste ukene har folk i Egypt latt frykten slippe taket. Jeg så det så tydelig da jeg var på Tahrir-plassen. Folk sto åpent frem, lot seg intervjue med navn og bilde. Egypterne har fått tilbake selvtilliten – og troen på at de kan skape et annet samfunn.

Egyptere har en sterk nasjonalfølelse, bygget på en lang og stolt historie. I dag er det stor fattigdom i Egypt. Mange kan verken lese eller skrive. Folk har vært styrt av generaler i nesten seksti år. Samfunnet er gjennomkorrupt, med en elite som har plyndret folket.

Vil ta tid

Det vil ta tid å snu Egypt. Tiden fremover blir krevende. Men Mubaraks fall gir håp, både til egyptere og alle andre i regionen. Autoritære ledere i den arabiske verden skjelver. Det gjør også ledere i Israel. De arabiske lederne har grunn til å frykte fremtiden. Jeg tror israelerne, derimot, kan la håpet vinne over frykten.

Det er mange som målbærer håp i Midtøsten akkurat nå. Tidligere denne uken møtte jeg tre generasjoner kvinner på Tahrir-plassen i Kairo; oldemor på åtti år, bestemor på seksti, og barnebarnet på seks. Da jeg spurte bestemoren hvilken periode hun hadde opplevd som den beste i den tiden hun har levd i Egypt, tidde hun et øyeblikk. Så smilte hun bredt ned mot barnebarnet sitt.

- Den tiden har ikke kommet ennå. Den kommer snart.

I går begynte en ny tid for Egypt. Kanskje også for Israel. Der Israel blir partner og forbilde i et nytt og annerledes Midtøsten.

Publisert i VG 12.februar 2011

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

KAIRO (VG) Demonstrantene på Tahrir-plassen har selvtillit på egne vegne: De er så mange, og så sterke, at Det muslimske brorskap aldri vil klare å få makten i Egypt.

Også Dr. Ahmed Zewail, sterkt ønsket av mange egyptere som ny president, feier til side frykten for islamistene. Han er Nobelprisvinner i kjemi, og behandles som en rockestjerne i Egypt. Jeg fikk sitte ned med ham i Kairo i går. Han er sikker på at islamistene ikke vil få flertall i noe valg.

- Muslimbrødrene er først og fremst egyptere. De må ha rett til å delta i samfunnet, på samme måte som alle andre. De må forholde seg til lover og regler, og i et demokrati har de ikke noe valg. Hvis de ikke klarer å bruke demokratiet til å få gjennomslag for sine saker, blir de ikke valgt igjen, sier han.

Dr. Zewail har hatt møter med de unge lederne fra Tahrir-plassen. De nye ansiktene til Egypt, kaller han dem. Han er imponert, over evnene og viljestyrken deres.

Tidligere denne uken kunne det se ut til at den fredelige revolusjonen på Tahrir-plassen var i ferd med å miste noe av kraften. Mubarak-regimet hadde foretatt forandringer som ingen hadde trodd var mulige bare noen dager i forveien. Dagliglivet var på vei tilbake til det normale i Kairo. Demonstrasjonene skulle isoleres til Tahrir-plassen. Her skulle demonstrantene trettes ut, til bare de aller mest overbeviste var igjen.

Slik ser det ikke ut til å gå. Plassen er full av mennesker, av alle slag. Grunntonen her er dypt alvor. Likevel er det en folkefest vi får være med på. Sang og dans, smil og varme. Mange kommer bort og klemmer hånden min, ønsker velkommen til Egypt, og takker for at jeg er der. Hver eneste en jeg snakker med, forteller at de aldri vil gi seg.

Overalt ser jeg menn, unge og gamle, med bandasjer rundt hodet, haltende på krykker, eller med armen i fatle. Demonstrantene har holdt plassen i to uker nå, uten våpen. De har forsvart seg mot brannbomber, kuler, sverd og slagvåpen. Nå er det fredelig.

Demonstrantene vil bli kvitt president Hosni Mubarak. Og de vil ha et ekte demokrati, der hver stemme teller, og der hvert menneske har de samme rettighetene. De har ikke tenkt å bli kvitt Mubarak, for så i neste omgang å komme inn under et islamiststyre av Det muslimske brorskap.

Islamistene er sterkt til stede på plassen. Det muslimske brorskapet spiller en viktig rolle, fordi organisasjonen er velorganisert og har sitt nettverk spredt over hele Egypt. I Vesten er det mange som frykter at muslimbrødrene er så sterke at de vil ta over landet.

Muslimbrødrene selv er opptatt av å dempe denne frykten. Jeg snakket med en av de ledende brødrene i går, tidligere parlamentsmedlem, Dr. Hazam Farouk. Han er bekymret for det inntrykket han mener Mubarak har skapt i Vesten av Det muslimske brorskap.

- Vi ønsker å være med på å utvikle dette samfunnet, ikke angripe det. Vi ønsker en sivilisert stat, med en grunnlov som sikrer ytringsfrihet og religionsfrihet, og frihet for alle politiske partier, sier han.

Mange frykter også at Det muslimske brorskap vil oppheve fredsavtalen mellom Israel og Egypt. Det avviser Dr. Farouk.

- Det muslimske brorskap er kloke nok, og egyptere nok, til å vite at statsmenn må oppføre seg som statsmenn. Vi vil respektere alle folk, og alle avtaler vårt regime har signert med andre stater, sier han.

Dr. Farouk tror ikke brorskapet kan oppnå mer enn tretti prosent oppslutning i frie, demokratiske valg. Det virker nesten som om han ikke ønsker mer heller, i hvert fall ikke i første omgang.

For første gang er det direkte samtaler mellom styresmaktene og Det muslimske brorskap. Organisasjonen har vært forbudt flere ganger, og er det også i dag. Både president Hosni Mubarak og hans forgjengere, Gamal Nasser og Anwar Sadat, forsøkte i sin første tid ved makten å ha en myk tone overfor muslimbrødrene. Men det skar seg raskt for alle tre. Islamistene truet dem på livet. Med Anwar Sadat lyktes islamistene; han ble skutt og drept i 1981.

Regimet har slått hardt ned på brorskapet. I egyptiske fengsler har muslimbrødre blitt enda mer radikalisert, noen av dem har endt opp som terrorister. Men Det muslimske brorskap favner bredt, med både moderate og radikale krefter.

Spørsmålet er hvor sterkt vesten skal frykte muslimbrødrene, når mange av de andre opposisjonelle i Egypt tror at Det muslimske brorskap kan holdes under kontroll, innenfor de rammene demokratiet setter.

De som ser ut til å ha tilknytning til muslimbrødrene legger ingen demper på festen på Tahrir-plassen. Kvinner som er dekket til i svart, smiler like bredt som alle andre. Jeg ser det, selv om jeg bare ser øynene deres.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

KAIRO (VG)Kan opposisjonen leve med president Hosni Mubarak noen måneder til, dersom de får forsikringer om at Egypt er på vei mot demokrati? Vil det i så fall være riktig å avholde valg så snart som mulig?

En av lederfigurene i opposisjonen, Mohamed ElBaradei, mener at det vil være feil å gå for fort frem. Den tidligere FN-toppen sa i går at det må gå et år før egypterne kan gå til stemmelokalene. Ellers vil ikke valget bli reelt.   

Mange egyptere er skeptiske til ElBaradei. Han har vært for lite til stede i Egypt, folk stoler ikke på ham. Men han reiser likevel et viktig spørsmål: Hvor lang tid trenger det egyptiske samfunnet før det kan avholdes et fritt og demokratisk valg?

Det er i virkeligheten bare to godt organiserte politiske grupper i Egypt i dag: Mubaraks regjeringsparti, NDP. Og Det muslimske brorskap, som er forbudt, men som likevel er en sterk kraft i det egyptiske samfunnet. Resten av opposisjonen er dårlig organisert, etter tiår med undertrykkelse og trakassering.

De moderne og mer vestlige opposisjonelle har vært mye farligere for Mubarak enn islamistene i brorskapet har vært. Mubarak har bygget sin støtte i vesten på at han har klart å bevare stabilitet i det mest folkerike landet i den arabiske verden, på tross av trusselen fra islamistene.

Derfor har Mubarak tidvis latt brorskapet stikke seg frem. Og derfor har han knust all annen motstand, med svært brutale metoder.

Før det avholdes valg, vil opposisjonen trenge tid til å organisere seg. De må bygge opp partier som blir sterke nok til å drive valgkamp i møte med regjeringspartiet og islamistene. I et land med over åtti millioner mennesker, der mange ikke kan lese og skrive, er det heller ikke lett å gjøre nye politikere og partier kjent. Velgerne må også få bli fortrolige med de rettighetene og det ansvaret de har i et fritt og demokratisk samfunn.

Derfor trenger de nye politikerne og partiene tid. Men det må ikke gå for lang tid heller. Da kan de gamle makthaverne få festet grepet igjen. Nettopp derfor er det så viktig at regimet og opposisjonen klarer å finne frem til en god mellomløsning frem til det avholdes valg. Samtalene begynte så vidt i går. Regimet står på sitt; Mubarak må bli sittende en stund til. Opposisjonen viker ikke: Mubarak må gå før de vil forhandle.

Det kan se ut til at egypterne må være tålmodige en stund til. De har god trening; de har holdt ut med Mubarak i tretti år.

Denne artikkelen sto på trykk 7. februar 2011

Tips oss hvis dette innlegget er upassende