Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

(Artikkelen sto på trykk i VG 22. juni)

Den liberale tåken er i ferd med å legge seg over debatten om surrogati. Det er ubehagelig når de som kan få barn «leder an i fordømmelsen av dem som ikke kan», skrev politisk redaktør i Dagbladet, Marie Simonsen under tittelen «En fars barn». Ubehaget har oppstått etter utnevnelsen av Øystein Mæland til ny politidirektør. Sammen med sin partner venter han sitt andre barn født av surrogat. Utnevnelsen skjedde samtidig med at barne- og familieminister Audun Lysbakken var i ferd med å starte en offentlig debatt om surrogati. Marie Simonsen henter frem argumenter fra Dagbladets liberale tradisjon og legger en kjønnsrelativisme til grunn: Homofile menn er ufrivillig barnløse. Lesbiske kvinner kan få barn ved sæddonasjon, da må homofile menn kunne få det ved hjelp av surrogatmor. Jeg synes ikke denne kjønnsrelativismen er helt irrelevant i et likestilt samfunn. Den er et godt argument for eggdonasjon, som også er ulovlig i Norge. Men argumentet fungerer ikke som forsvar for surrogati. Simonsen kaller folket prinsippløst fordi meningsmålinger viser at de ikke er mot surrogati, men imot å betale fattige kvinner for å føde barn. Kjøp og salg For mange av oss som er motstandere er surrogati er det nettopp handelen med egg og livmor som er selve prinsippet. Hva folk gjør frivillig er det ingen som har angrepet så langt. Jeg tror ikke Marie Simonsen hadde stilt seg på ufrivillig barnløses side dersom hun var feminist i India. Indiske surrogatmødre kommer stort sett fra lavere sosiale klasser. Så godt som alle som velger å bli surrogatmødre ser det som en vei ut av fattigdom. India har lagt til rette for en surrogatindustri som er i ferd med å tappe det offentlige helsevesenet for leger, ifølge lege og professor Mohan Rao, ved Institutt for samfunnsmedisin og folkehelse på Jawarharlal Nehru, et av Indias mest anerkjente universitet. I en grundig reportasje i det nye magasinet for gravejournalistikk, Plot, kaller han surrogatindustrien for «legalisert slaveri». Indiske surrogatmødre samlet i et hybelhus Keisersnitt Det er legene tjener de store pengene. Det koster mellom 250 000 og 400 000 å bli foreldre ved hjelp av surrogatmor i India. Kvinnen får 31 000 kroner, 3100 ekstra for tvillinger. Svangerskapene er ofte høyrisiko svangerskap fordi vestlige barn er større en indiske. Mange bærer også frem tvillinger. Indiske kvinneaktivister har kraftig kritisert at disse kvinnene kan bære frem opp til fem barn og gjennomgå tre eggtransplantasjoner ved hvert forsøk. Ni befruktningssykluser. Kvinnene bor i kummerlige hybelhus i påvente av fødsel og de gjennomgår smertefulle hormoninjeksjoner for å bli gravide. Mødrene får 3100 kroner ekstra for keisersnitt. 90 prosent av barna kommer til verden på den måten. En av grunnene er at moren ikke skal se barnet. Det vil skape for store følelsesmessige komplikasjoner. Øystein Mælands barn er født i USA, der forholdene er langt bedre regulert enn i India. Men årsaken til at kvinner i USA velger å bli surrogatmødre er den samme – behovet for penger. Det oppstår en binding mellom mor og barn i svangerskapet som gjør at alt i kvinnens reaksjonsmønster er innstilt på å beskytte barnet. Disse følelsene er ifølge Marie Simonsen ubehagelige i debatten. Jeg kan ikke tenke meg noe mer relevant for debatten enn en mors følelser. De gjør det mulig å sette seg inn i situasjonen for den svakeste parten, surrogaten. For de aller fleste er det bare dyp nød som ville drevet oss til en slik handling. Norsk lov anerkjenner surrogaten som mor, og hun kan i stedet for å gi fra seg barnet kreve bidrag fra biologisk far. Menneskehandel Det er prinsippet om å betale for en surrogat som vekker engasjement også hos politikerne. I en kronikk i VG forrige uke skrev Audun Lysbakken at norske menn som inngår avtaler med surrogatmødre i utlandet blir biologiske fedre, men kjøper både egg og surrogatmorens tjenester. «Vi bør utfordre dette som et av mange dilemmaer i debatten om surrogati; selv om en mann er biologisk far til barnet – er en slik transaksjon likevel handel med barn?». Når regjeringen i arbeidet med lovgivningen på området antyder at dette er handel med mennesker, er det relevant å spørre samme regjering hvorfor den har utnevnt en politidirektør som har kjøpt egg og tjenester fra en surrogatmor, slik jeg spurte i en kommentar forrige uke. Regjeringen har vært taus siden. Det er i et liberalt samfunn «riktig å markere at kjøp av kvinner og barn er et overgrep», skrev Dagbladet på lederplass og gikk inn for å forby kjøp av sex. Men resultatet skal altså være til salgs.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Kan vi ha en politidirektør som er skyldig i menneskehandel? Den nyutnevnte politidirektøren Øystein Mæland venter sitt andre barn født av surrogat i USA. Han nekter å gi flere intervjuer om temaet enn de han allerede har gitt til Aftenposten og Dagsavisen. I de intervjuene har han avvist problemstillingen med å si at surrogati er lovlig i andre land enn i Norge. Holdningen hans til problemstillingen, og det at han nekter å svare på flere spørsmål, vitner om arroganse. Den samme regjeringen som har utnevnt Mæland, har også signalisert en knallhard linje overfor foreldre som skaffer seg barn ved hjelp av surrogat. Gjennom saken til Kari Ann Volden, har regjeringen statuert et eksempel for alle: Du kan ikke regne med å få ta med deg barna inn til Norge. Volden satt fast i India i over et år etter at tvillingene hennes var født. Vi kommer til å få flere slike saker i fremtiden og myndighetene har ikke tenkt å være smidige. Barne- og familieminister Audun Lysbakken arrangerte i går et ekspertmøte om surrogati for å få råd om hvordan han skal møte denne voksende industrien. Som vanlig har Lysbakken mange spørsmål og få svar. Til å representere venstresiden i SV, har Lysbakken oppsiktsvekkende få klare meninger. Det skinner likevel igjennom argumentasjonen og spørsmålene han stiller at han er kritisk. Lysbakken omtaler surrogati som en kommersiell industri. Da er ikke veien lang til å konkludere med at surrogati er handel med mennesker. I en kronikk i gårsdagens valgte han heller å spørre: «er en slik transaksjon en handel med barn?». Jeg mener ja. Surrogati er kjøp og salg av mennesker. Surrogati utfordrer nasjonalt lovverk i mange land og norske myndigheter bør derfor sørge for at surrogati kommer høyt opp på den internasjonale dagsordenen. I stor grad handler surrogati om at rike mennesker i vesten utnytter fattige kvinner i sør. Det er mange spørsmål den nye politidirektøren Mæland burde vært stilt om surrogati. Det er også grunn til å stille spørsmål ved rettsforståelsen hans generelt. Det er forbud mot sex-kjøp  i Norge (sto opprinnelig prostitusjon i teksten, men det er rettet opp i ettertid. Prostitusjon er ikke forbudt, der gikk det litt for raskt på tastaturet) , er det da greit at norske borgere kjøper sex i utlandet? Er det greit at nordmenn røyker hasj i Amsterdam? Strengt tatt er han bare politidirektør innenfor Norges grenser, men internasjonalt samarbeid over landegrensene avgjørende for bekjempelse av vår tids mest alvorlige forbrytelser. Deriblant handel med mennesker.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Reidun Førde, professor i medisinsk etikk Per Helge Måseide, redaktør av Oslos legeforeinings fagblad Journalen.

*VG har satt søkelys på feilbehandlinger i helsevesenet. *Å skylde på legen må unngås hvis pasientsikkerheten skal bli bedre. *Det trengs meldesystemer som gjør at man kan lære av feil – også nestenulykker. VGs serie, «Ødelagt i helsevesenet», har gjennom intervjuer med 40 feilbehandlede pasienter etablert et godt utgangspunkt for en viktig debatt om uheldige hendelser i helsetjenesten. Legetabber Det avgjørende spørsmålet blir om VG klarer å oppnå målsettingen, definert av sjefredaktør Torry Pedersen: «Vårt mål er at søkelyset på problemstillingen vil lede til bedre rutiner. Som reduserer risikoen for feil.» En av grunnene til at dette ikke uten videre er gitt, er at medisinsk behandling kan få uheldige utfall selv om god praksis er fulgt. Reduksjon av uheldige hendelser må derfor skje gjennom en rekke forbedringer på ulike nivå i helsetjenesten. VG har i stor grad fokusert på såkalte legetabber, som etter vår mening er et dårlig begrep i denne sammenhengen. I noen tilfeller kan handlingene til én enkelt lege få alvorlige følger for pasienten. Dette kan skje i utsatte deler av helsetjenesten, som på legevakt, der legen kan måtte ta vidtrekkende beslutninger alene, under tidspress og uten nødvendig informasjon. Men også her vil legen i stadig større grad være en del av en sammenhengende behandlingskjede, der prioriteringer av pasienter og hastegrad baserer seg på innledende vurderinger gjort av en AMK- eller legevaktsentral. Behandlingen vil ofte skje i lokaler der sykepleiere og andre leger kan gjøre egne observasjoner eller delta i diskusjonen om hva som er best for pasienten. På sykehus er dette enda mer uttalt; pasientbehandlingen er et teamarbeid der legen handler på bakgrunn av innspill og henvendelser fra sykepleiere og annet helsepersonell. At pasientarbeidet i større grad skjer som ledd i en lengre behandlingskjede kan øke sikkerheten så sant ikke tjenesten er dårlig organisert, noe som kan gi grobunn for kommunikasjonssvikt, konflikter eller dårlig samarbeid. Skylder på legen Med et økt antall tilgjengelige undersøkelser og behandlingsmuligheter, øker også sjansen for feil og sidevirkninger. Mange av kommentarene fra VGs lesere, i kjølvannet av de sterke pasienthistoriene, vitner om et ektefølt engasjement for helsetjenesten. Det er bra. Men kommentarer som legger skylden på enkeltindivider (som regel legen) kan noen ganger gi inntrykk av en manglende forståelse av hvor sammensatt medisinen er. Med unntak av alvorlig personlig svikt, må en unngå «naming, blaming and shaping», dersom sikkerheten i helsetjenesten skal forbedres. Å legge skylden på enkeltindivider kan føre til mindre åpenhet og læring – altså det motsatte av hva VGs sjefredaktør ønsker å oppnå. De som melder fra må ikke oppfattes som problemindivider eller utsettes for sanksjoner. Å redusere pasientsikkerhetsarbeid til å be folk skjerpe seg eller ta seg sammen, er heller ikke et godt utgangspunkt for læring. Fordi all medisinsk intervensjon er risikofylt, må alle undersøkelser og inngrep være velbegrunnede. Det er ille om en pasient dør eller får varige mén etter en nødvendig undersøkelse, men mye verre dersom undersøkelsen kun ble utført «for sikkerhets skyld». Et mer spesialisert helsevesen, der pasienten gjennomgår flere undersøkelser, kan øke presisjonen i diagnostiseringen og behandlingen, men også øke risikoen for uheldige hendelser. Spesialisering trenger derfor ikke bety forbedring. Meldesystemer Innen pasientsikkerhetsarbeid etterlyser mange en bedre meldekultur, der ikke bare feil med konsekvenser for pasientene meldes, men også nestenulykkene. Ofte pekes det på luftfarten og oljeindustrien som eksempler på hvordan gjøre melding av små og store hendelser nærmest til en sport. Skal dette fungere etter hensikten, må dataene som samles inn analyseres slik at de kan gi grunnlag for en læringsprosess hos dem som var involvert i hendelsene. Resultatene må også kunne overføres til andre. Nasjonale meldeordninger for avvik må være oversiktlige: mange har lenge etterlyst «én meldeadresse inn» for å gjøre det enklere å nå rett adressat. Spørsmålet er likevel om troen på sentrale ordninger er overdreven. Mange feil er kjente gjengangere, slik Helsetilsynets rapporter viser. Det som ofte mangler er lokal systematisering og erfaringsutveksling slik at det er mulig både å lære av egne og andres feil. Det skal bli spennende å se om helsevesenets mange direktører og ledere nå vil lytte til helsearbeidere som etterlyser tid og ressurser til å kvalitetssikre sin egen jobb, og om de vil sørge for gode melderutiner og læringssløyfer av hensynet til pasientene.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Per Kristiansen har tastet historiene ned. Men bak boksuksessen ligger et stort gruppearbeid.
Flere gjettet at det ville være forlegger Erling Kagge selv som sto frem som forfatteren bak bøkene til Anonym. Han er i alle fall svært delaktig. Kagge hadde ideen til bøkene og mente at det måtte være en person nok på innsiden av de ulike miljøene til å få ut relevant informasjon, men samtidig anonym nok til ikke å risikere navnet sitt. Redaktør Halvor Fosli fant mannen for jobben.
I Kagge forlag har manusene vært utviklet i et enormt gruppearbeid. Jeg vet det, siden mannen min inntil nylig var en av forlagets redaktører. Ifølge ham var det forlaget som kom opp med ideen om at den siste boken skulle foregå på et krim-cruise på danskebåten i regi av Bokklubben. Da forlaget ringte til Bokklubben for å høre om det fantes et slik cruise, fikk de visstnok svar om var at det gjorde det ikke, men skulle lage et.
Slik har Anonyms bøker blitt en virkelighet i virkeligheten. Bøkene har tatt opp i seg reelle hendelser og skapt begivenheter. Den første skapte nyordet «Kongepudler», selv om Dagbladet Sissel Benneche Osvold nok vil hevde at hun var først ute.
«Kongepudler» traff også planken i sin tid, da den tok for seg kretsen rundt Ari Behn og prinsesse Märtha. Kretsen var mye omtalt i pressen på samme tid, spesielt vennskapet mellom Trond Giske og Ari Behn.
For enkelte av oss som var en del av dette miljøet, ble det fort synlig at det ikke kunne være en innsider. Interiør og detaljer stemte ikke, men opplysningene stemte med spekulasjoner i Se og Hør om hvordan ulike hjem så ut inni. Bøkene var skrevet av en person som leste mye nyheter og hadde sans for detaljer. Det var sikkert.
I Arbeiderpartiet begynte derimot jakten på en innsider raskt, da den hemmelige pølsefesten til Martin Kolberg ble avslørt. Selv ikke de best informerte i Akersgata hadde hørt om den.
En av festene jeg har holdt i min egen hage ble et år omtalt i boken «Klassekamerater». Festen var riktignok flyttet til et annet sted og det var lagt til en del personer på gjestelisten.
Hva Per Kristiansen visste om den festen ville han ikke svare meg på i går. Kanskje visste han ingenting.
Han har flere ganger skrevet om hendelser som er for utrolige til å være sanne. Etterpå har historiene blitt nesten virkelige.
Selv mener han at ringen var sluttet da han så en kongepuddel på trappen til Skaugum 17. mai. Milly Kakao er ikke en kongepuddel, men la det ligge. Det er unektelig mange berøringspunkter mellom hans virkelighet og den virkelige virkeligheten – om noe slikt finnes.
Anonyms suksess ligger i at forfatteren har sluppet taket i sine egne karakterer og i handlingen og latt en stor krets ta del i utformingen av historien – både tilskuere og aktører.
Det er den effekten alle PR-firmaer ønsker å få til med et produkt. Derfor har sosiale medier blitt et viktig verktøy i markedsføringen.
Kagge forlag og Anonym fikk oss med på tidenes gruppearbeid.
Derfor er vi alle Anonym

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

WHITECHAPEL(VG) På Londons østkant strømmet folk til fredagsbønn i moskeen, mens Kate og William ble viet. Andre handlet ny niqab eller sari i basaren. Ikke et eneste britisk flagg var heiset.

De siste dagenes brullypshysteri har gitt meg en uggen følelse av at noe er galt i kongeriket. Følelsen førte tegneren Roar Hagen og meg ned i undergrunnen og i motsatt retning av folkestrømmen. Vi ville utforske det falne imperiets innvoller og satte oss på T-banen til bydelen Whitechapel.

Lenin demonstrerte

Mange har reist hit før oss, for å stille diagnosen til det britiske samfunnet. Forfatteren Jack London beskrev den ekstreme fattigdommen blant arbeiderne her i 1902. Bydelen inspirerte sosialister som George Bernhard Shaw. Lenin ledet demonstrasjoner her mens han levde i eksil fra Russland

Vi er i bydelen som på slutten av 1500-tallet ble kalt «Det andre London». Den vokste frem utenfor bymuren og utenfor myndighetenes kontroll. Det var her Jack the Ripper begikk mange av drapene som omtales som mordene i Whitechapel mellom 1888-91. Bydelen brukes som kulisser når bøkene til Charles Dickens filmes.

Allerede på 1500-tallet besto bydelen av store grupper innvandrere, den gangen av jøder og irer. I dag er 52 prosent av dem som bor her opprinnelig fra Bangladesh. En stor del av dem er muslimer. Bydelen fikk sin første moské i 1910.

Whitechapel

Den britiske arbeiderklassen har tradisjonelt vært lojal mot landets konger og dronninger. Store deler av dagens britiske arbeiderklasse har innvandrerbakgrunn og blir ikke like lett forført av gamle damer med hudfarge som skummet melk, med store tanngarder og enda større hatter.

I alle fall ikke nok til å stenge basaren.

- Disse tar ikke fri første juledag en gang, ler en selger.

Ny hijab i dag? Basarene i Whitchapel er aldri stengt.

Økonomisk krise

Storbritannia trenger folk som arbeider hardt. De fire første månedene i år vokste økonomien med usle 0,5 prosent poeng.

Storbritannia produserer nesten ikke noe lenger. I Whitechapel var det tidligere garverier og støperier. Klokken i Big Ben er støpt her.

Finansnæringen er den viktigste drivkraften i britisk økonomi og finanskrisen har rammet Storbritannia dramatisk. Mange analytikerne frykter en «dubble dip». I så fall er en ny finanskrise like om hjørnet.

Vi går nedover Brick Lane, gaten som ga navnet til den internasjonale bestselgeren av Monica Ali. Boken ble den første som kritisk beskrev det bangladeshiske minoritetens indre liv. Ali fikk kjeft. Ikke bare av sine egne, men også av intellektuelle forsvarere av den britiske multikulturalismen. En tankegang som har tillatt minoritetene å bygge opp egne lukkede samfunn, med andre regler enn de storsamfunnet har. Salman Rushdie stilte seg på Monica Alis side.

Monica Ali

Britenes dårlige samvittighet for kolonialiseringen kan forklare multikulturalismen.

- Når jeg går her føles det som om de kolonialiserte har flyktet til det synkende moderskipet, sier Hagen og humrer over en moské som er plassert midt i Dickens-kulissen vi beveger oss gjennom.

Prins Charles varslet i 2008 at han vil være alle religioners konge. Han vil skifte tittel til fra «forsvarer av troen» til «forsvarer av all tro», når han blir konge, uttalte han. Monarkiet blir neppe mer samlende for banglaene i Whitechapel av den grunn. Det er fristende å foreslå at Charles heller burde bruke erfaringen sin med arrangerte ekteskap til å sørge for at William skaffer seg en svigersønn eller datter fra Bangladesh.

Jeg tror ikke det er så farlig at store folkegrupper i Storbritannia ikke enser et kongelig bryllup, eller ikke har dronningen som samlingspunkt. Det er verre at de som kaller seg majoriteten lever i illusjonen om at det er dronningen som får et land til å henge sammen.

Midt i det dickenianske miljøet, står moskéen

En skam!

Rundt hjørnet fra Brick Lane dukker den endelig opp: Den lokale puben. Den er overdekt med bilder av William og Kate. Bordene er dekket med Union Jack duker. På storskjermene ser vi dronning Elizabeth ankomme Westminsiter Abbey og hele lokalet bryter ut i applaus.

- Der er dronningen vår! skriker Sandra som har drevet puben i 33 år.

Hun snakker med høy, grov røst og bred østkantdialekt.

Camilla og Charles ankommer kirken og Sandra sparer seg ikke:

- Hun skulle ikke ha vært der! Det er en skam!, spytter hun over bardisken.

Det nikkes og hviskes under billige kopier av de kongeliges hatter. Diana skulle ha vært der.

Golden Heart pub ved Brick Lane

Mennene er pyntet i stripete dressjakker med rutete skjorter og blomstrete slips, slik bare Engelskmenn kan kle seg. En rødsprengt hvithåret en blinker vekk en tåre. Britene vet å holde fasaden. Uansett klasse.

TV-kameraene fanger inn David Cameron og spredt applaus bryter løs i puben. Bryllups-stemningen har smittet over på Cameron også. For en stakket stund. Han er ikke veldig populær med sine stadige innsparingstiltak og sin kamp mot valgreformen som vil gi velgerne mer innflytelse.

Britene trengte en fest nå, slo en ukebladredaktør nylig fast. Brød og sirkus, sa romerne, som også bygget en vei rett gjennom Whitechapel.

For tiden er det mer sirkus enn brød i det britiske kongeriket.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

LONDON (VG) – Vi briter trenger dronningen, sier en kvinne til meg.

Hun har overnattet utenfor bryllupskirken i dagevis. Hun er en av «the crazy people», som jeg kom i skade for å kalle dem idet jeg spurte en politimann:

- Where are the crazy people I’ve seen on TV, who are camping on the street for the wedding

- They are NOT crazy ma’m. But you will find them by walking in that direction, svarte han og pekte.

Diss kvinnene kaller seg royalister, som flertallet av engelskmenn

Teltene star tett I tett bortover. Jo flere skandaler, jo mer populært ser det britiske kongehuse ut til å bli.

Området rundt Westminister Abbey og Buckingham Palace er ombygd til et gigantisk TV-studio. Det er kameraer på hvert hjørne av kirken. En diger tribune er bygget opp og gir mediene god utsikt til hovedinngangen.

Det snakkes på alle mulige språk på tribunen, der ulike stasjoner er inne med sine direktesendinger.

Foran Buckingham Palace er det nærmest en blokk av TV-studioer med digre vinduer mot slottet og den store statuen foran slottet er nesten innebygget og omgjort til en rampe for kameraer.

Politiet jager allerede folk tilbake med hjelp av hester. Plassen foran slottet skal være oversiktlig og renset for folk. Her tas det ingen sjanser.

Et helikopter flyr konstant over kirken.

I en bakgate står det noen suspekte fyrer og henger. Skitne, skjeggete og med enorme telelinser på kameraene. De står utenfor boligen til prins Charles. Biler med nesten- og helkongelige kjører ut og inn og karene knipser.

Paparazzier på jobb

- Hvem var det, spør jeg

- Aner ikke. Men det kan være noen kjente. Det vet de i avisen. Vi tar bare bildene.

De ekte paparazziene.

Vi diskuterer om det er Kate eller søsteren Pippa som er på et av bildene, og karene sier det er ikke så farlig hva avisene skriver.

- Etikk? Det er for andre enn oss, sier en og ler.

De gir aldri fra seg plassene sine og har egne motorsykkelgutter som de kan ringe til og be om å komme med mat og drikke.

En blar opp The Sun og viser meg stolt et bilde han tok i går.

Ingen briter er så avhengige av dronningen som disse karene her. Og hun av dem.

Alt som skal til for å skape fest kan kjøpes i de kongelige parkenes butikker

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Kate Middleton. Foto: AFP

LONDON(VG)Karakteristikken av Kate Middelton som en vanlig, britisk jente, har så langt vært hennes styrke. Få dager før bryllupet brukes argumentet mot henne.

Over en dobbeltside i avisen Daily Mail er det trykket et bilde av Kates onkel med tittelen: “Obskure personer som dette ER invitert i brylllupet, mens det reiser seg et sinne fordi Blair og Brown er oversett”.

Ordet som brukes for å karakterisere onkelen er “oiks”, et slangord som kan oversettes til norsk med obskure, men som på engelsk også brukes for å karakterisere en person fra en lavere sosial klasse.

På bildene prater Kates onkel i mobiltelefon og klør seg på magen. Han har litt av en fortid. Han skal ha blitt filmet med skult kamera i huset sitt på Ibiza, hvor han røykte cannabis, arrangerte narkotika-handel og organiserte call girls, mens han skrøt av sine kongelige forbindelser.

Det ser ut til at Kate og William har fått sin “Fergie” i familien.

Det har hittil vært lite kritikk av at prins William gifter seg med en kvinne uten adelig bakgrunn.

Om noe har blitt kritisert er det at hun er for lite vanlig. Etter endt utdannelse i 2005 har hun nesten ikke gjort et arbeidslag.  Bortsett fra et knapt år hvor hun var innkjøper i kleskjeden Jigsaw. I tillegg har hun arbeidet litt i foreldrenes firma.

Nå går debatten om at både slakteren og pub-eieren fra Kates hjemby er invitert til bryllupet, men altså ikke de to tidligere statsministrene  Blair og Brown – begge tilfeldigvis fra Arbeiderpartiet.

Slottets forklaring er at konservative Margareth Tatcher og John Major, som begge er invitert, er medlemmer av en høyere kongelig orden, noe  Blair og Brown ikke er. Dessuten er ikke William kronprins, og derfor gjelder ikke regelen om at alle tidligere statsministre skal inviteres, slik det var da Charles og Diana giftet seg i 1981.

Den forklaringen er vanskelig å svelge, siden hver eneste utenlandske ambassadør i London er invitert. Dessuten har paret funnet plass til kjendiser som ekteparet Beckham,  Elton John og Madonnas eksmann Guy Richie.

I morgentimene i dag sendte William og Kate ut en beskjed til folket om at de er rørt av engasjementet rundt bryllupet og varmen de er møtt med siden forlovelsen.

Å sende ut en slik melding er helt uvanlig. Kongehuset har siden Dianas død klart å opparbeide et bedre forhold tilmediene enn de hadde før, og slike meldinger som dette kan være med og overskygge debatten om hvem som får komme i bryllupet og ikke.

En ting er sikkert: Kate Middelton er ikke vanlig.  En dag blir hun Storbritannias dronning.  Det er så uvanlig som det går an å bli. Derfor er det også laget suvenirer med påskriften: It should have been me. Det skulle ha vært meg.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

LONDON(VG) – Har du med hatt, eller?

Spørsmålet stilles av en journalist i konkurrenten Dagbladet til VGs kongereporter. Nesten tretti journalister landet samtidig her i London. Vi skal dekke prinsebryllupet og småpraten går mens vi venter på bagasjen.

En kan fortelle at da Sven Gjeruldsen, nåværende informasjonsmedarbeider på Slottet, var journalist i Dagbladet, stilte han med britisk bowlerhatt på jobb. Vi ler. Ingen har med hatt.

Men de som er akkreditert til presseområdet (kun VGs kongereporter og fotografer) har fått beskjed fra de kongelige om å kle seg som om de var gjester i bryllupet. Vår kongereporter har i tillegg med regnfrakk, slagstøvler. Det er tross alt London.

På vei ut av flyplassen, kvepper en av rampelys-redaksjonens kvikkeste kjendisreportere:

- Det var jo Charlize Theron!

- Jo, men du tok vel bilde? Bare amatører lar være å ha kameraet på telefonen klar på en flyplass med så stor kjendistetthet som Heathrow, erter vi andre.

- Nope.

Skal hun i bryllupet? Det kommer en del kjendiser i alle fall. Victoria Beckham. Hun må jo vel være i sjette måned nå.  Det blir en jente.

- Tro hvilken fertilitetsklinikk som fikset det, ler en kollega mens hun vugger frem og tilbake på t-banesetet rett overfor meg.

Avstigning Green Park. Vi sleper store kofferter med utstyr opp fra undergrunnen. Ute i sollyset ser jeg rett på et skilt som peker ut retningen til  ”Diana memorial walk”. I 1981 var jeg ti år gammel, satt pyntet i min hvite “Diana-bluse” og så eventyrbryllupet på TV.  Denne gangen er jeg her.

- Tro om Victoria Beckham har på kjole fra egen kolleksjon?

Er vi heldige får vi i alle fall et glimt av hatten.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende