Nasjonalistpartiets valgseier i 1948 var samtidig også starten på en mer radikalisert massebevegelse mot rasisme og undertrykking. 1950-årene ga ny oppslutning om African National Congress (ANC), som ble ledet av en ny generasjon av ledere med Nelson Mandela, Oliver Tambo og Walter Sisulu i spissen. ANC gjennomførte en lang rekke landsomfattende aksjoner med sivil ulydighet som kampform. Dette førte til tettere samarbeid mellom ANC og organisasjoner som representerte indere og fargede.
I 1955 kom alle disse organisasjonene sammen til en stor folkekongress utenfor Johannesburg. Her deltok også fagbevegelsen og en organisasjon som representerte radikale hvite med utspring i det forbudte kommunistpartiet. Kongressen ble avsluttet med en omfattende frihetserklæring (The Freedom Charter) som kom til å legge grunnlaget for en stor del av motstanden mot apartheid fram til 1990. Erklæringen slo fast at Sør-Afrika tilhørte alle som bor der, og at landet aldri vil bli fritt uten like rettigheter for og muligheter for alle innbyggere. Alle lover som bygger på apartheid skulle avskaffes. Frihetserklæringen krevde også at jorda skulle fordeles rettferdig, og at folket i fellesskap skulle eie banker, gruver og storindustri.
Apartheidregimet svarte med å tiltale lederne for høyforræderi. De ble frikjent etter en rettssak som varte i fem år. Etter nye protestaksjoner i 1960 ble ANC sammen med fagbevegelsen (South African Congress of Trade Unions), PAC (en utbryterorganisasjon fra ANC) og flere andre organisasjoner forbudt, og over 10 000 ble internert. Innføring av nye terrorlover definerte alt som kunne vanskeliggjøre statens arbeid som terrorisme. Medlemskap i forbudte organisasjoner kunne straffes med inntil ti års fengsel.
ANC og PAC bygget etter dette opp hemmelige undergrunnsorganisasjoner, inkludert egne avdelinger for væpnede aksjoner. I ANC ble denne avdelingen, Umkhonto we Sizwe eller Nasjonens spyd, ledet av Nelson Mandela. Men det gikk ikke mer enn et par år før ledelsen i ANCs undergrunnsnettverk med Nelson Mandela i spissen ble arrestert. Bare Oliver Tambo klarte å komme seg ut av landet for å bygge opp ANCs eksilorganisasjon. De hovedtiltalte ble alle dømt til livsvarig fengsel. To var hvite og fikk sone på fastlandet, mens alle de andre ble sendt til fangeøya Robben Island utenfor Cape Town. Dette førte til at 1960-årene langt på vei ble til et stillhetens tiår i motstandskampens historie. Samtidig var 1960-årene også apartheids «gullalder» med stor økonomisk vekst, blomstrende utenrikshandel og tilgang på utenlandsk kapital – og der skjerpet undertrykking holdt opposisjon og politisk uro nede.
Utover på 1970-tallet skulle dette endre seg. De underliggende svakhetene ved apartheidøkonomien kom til overflaten. Nabolandene frigjorde seg fra kolonialisme og hvitt mindretallsstyre, og motstanden mot apartheid vokste i bredde og styrke. Det startet med streiker blant industriarbeidere i 1972–1973 – forløperen til framveksten av en sterk fagbevegelse på 1980-tallet. Deretter skulle en ny generasjon av svart ungdom gripe til gatene i protestaksjoner. Skoleelevenes Soweto-opprør i 1976 utviklet seg raskt til et landsomfattende ungdomsopprør mot apartheid.
Mange av disse ungdommene dro i eksil og sluttet seg til ANC. ANC hadde etter hvert bygget opp en slagkraftig organisasjon i eksil. Opprøret på 1970-talet ga ny kraft til organisasjonen og førte til at den etter hvert ble en dominerende og samlende bevegelse for den nye motstandsbølgen. Med aktivt diplomati og tett kontakt med anti-apartheid-organisasjoner over hele verden ble grunnlaget lagt for en stadig sterkere internasjonal boikott av apartheid-regimet.
Inne i Sør-Afrika samlet en framvoksende svart fagbevegelse seg i en ny landssammenslutning (Congress of South African Trade Unions). Denne utgjorde også kjernetroppene i en ny felles motstandsfront – United Democratic Front, UDF, opprettet i 1983. Dette var en paraplyorganisasjon som samlet det meste av den åpne motstanden mot apartheid – fagbevegelsen, kirkene og grasrotbevegelser. Desmond Tutu, erkebiskop i den anglikanske kirken, var blant UDFs meste kjente talspersoner. Sammen med ANCs undergrunnsaksjoner og internasjonalt press ble apartheidregimet drevet på defensiven utover på 1980-tallet.
Apartheidregimet svarte med en rekke reformer og en viss liberalisering i et forsøk på å gjenvinne kontrollen. Stemmerett ble innført for de fargede og indiske minoritetene; de kunne nå få velge sine egne representanter i egne kammer i parlamentet. En gruppe privilegerte afrikanere skulle også få muligheten for mer permanent opphold i egne townships utenfor de hvite byene i Sør-Afrika. Den svarte fagbevegelsen fikk også visse rettigheter.
Disse reformene var ikke nok til å stanse motstanden. Regimet grep derfor til nye maktmidler og innførte unntakstilstand fra 1985. Politiet fikk stadig videre fullmakter, men etter hvert ble også regulære hærstyrker satt inn for å få kontroll. Under president Pieter Willem Botha (1978–1989) ble statsapparatet stadig mer militarisert. Samtidig var det krefter innen Nasjonalistpartiet som i det stille tok til orde for å søke en forhandlingsløsning med moderate krefter innen ANC i et håp om å hindre krig og sammenbrudd. Med valget i 1989 av Frederik W. de Klerk som ny president ble nye initiativ tatt. I februar 1990 kunngjorde han i en tale til parlamentet at Nelson Mandela og de andre fengslede lederne skulle løslates, og at forbudet av ANC, PAC og kommunistpartiet skulle opphøre.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.